Kaia og Kjell på 2K er fremdeles i Fransk Polynesia. Covid-19 har stengt de aller fleste grensene både øst og vest, så det blir en ny sesong her. Planen var å være i New Zealand på denne tiden, men som kjent er seileres planer skrevet i sanden på lav-vann 

Da Fransk Polynesia endelig sa at vi kunne bevege oss fritt rundt mellom øyene hadde vi ligget på anker utenfor flyplassen i Tahiti i 100 dager. Ankeret ble løftet – ankerkjettingen var full av groe – og bega oss ut i Samfunnsøyene sammen med vår «buddy boat» Uproar fra USA. Vi har seilt sammen i ett år nå, og trives med å ha følge.

Turen gikk vestover i dette flotte landet. Jo lenger vest vi kommer, jo mere isolerte er de samfunnene vi møter i atollene. Favoritten vår er Maupiti, naboøyen til verdenskjente Bora Bora, og sannsynligvis et bilde på hvordan «Verdens vakreste øy» så ut før turismen gjorde sitt inntog. På Maupiti er det fredelig, ingen store hoteller, kun små pensjonater som tar inn en begrenset antall besøkende. Her er ikke vannscootere eller barer, kun en liten landsby med små hus og et par butikker (med meget begrenset innhold) og noen små restauranter som serverer lunsj. Vi elsker å være her! Nesten daglig er vi i vannet og snorkler eller dykker med Manta Rays og ser på vakre koraller og akvariefisk. Andre dager sykler eller går vi rundt øyen eller klarerer til toppen 360moh.

Det ligger et par små øyer enda lenger vest, og den som har åpning i revet så vi kan seile inn heter Maupihaa (eller Mauphelia). Den blir vanligvis besøkt av seilere når de har satt kursen vestover mot nye destinasjoner. Nå skulle ikke vi vestover i år siden alle grensene rundt oss er stengt, men vi bestemte oss for å seile de 100 milene og sjekke ut Maupihaa. Og det angret vi ikke på!

En flott atoll med 20 fastboende som driver med Copra. De er ekstremt begeistret for besøkende, og spesielt hvis vi har vært innom familiene på Maupiti og fått med oss lassevis med proviant og andre nødvendige artikler. Her er ikke butikk og forsyningsskip kommer kanskje en gang i året. Nå var det over ett år siden sist. Så begge båtene kom fullastet med kasser og esker, og ikke før hadde vi droppet anker i morgentimene før vi hadde lokale ombord.

Vi ble her i 24 dager! For et paradis der de fastboende lever et enkelt liv i pakt med naturen. De spiser det de får tak fra havet og dyrker en del grønnsaker selv. Og så er det kokosnøtter og papaya så mye en vil ha på land. Husene er enkle men gjestfriheten er stor. Vi var på land og hadde middag eller lunsj 3-4 ganger i uken hos de forskjellig husstandene. Alltid var det god mat og alltid var det store mengder med fisk og hummer, kokoskrabbe og skjell. Hjemmebrygget øl hadde de også, selv om det var av litt varierende kvalitet.

Herfra dro vi rett til Bora Bora, og sjelden har vel kontrastene vært større. Men vi liker oss her også (selv om vi må betale for å ligge her), og ble en hel måned. De hadde «tilbud» på bøye-avgiften og vi betalte 3000kr for å være en mnd på verdens fineste øy. Syntes det var helt OK 

Covid-19 er det nok av her. Landet har de siste ukene vært på topp på alle statistikker uten at vi merker så mye til det. De fleste tilfellene er på Tahiti og Moorea så vi holder oss unna de øyene. Ellers er det å holde avstand, slutt på kyssing på kinnene når vi treffer kjente og bruke masker i butikker. Vi lever godt med de tiltakene og omgås stort sett andre cruisere.

Dagene som langturseiler er stille og rolige. Det er jo alltid båt-prosjekter å pusle med, og i det siste har vi hatt noen store. Bunnstoffet under skuta var etter to år i varmt vann (28 grader her) mer eller mindre skrubbet vekk. Så vi hadde konstant plen under skuta og brukte noen timer hver uke for å holde henne noenlunde ren. Men det ble etterhvert for mye jobb, og da vi etter en uke fant 10 cm gress under ga vi opp. Så hun gikk på land og fikk et nytt lag med bunnsmøring. Bomtrekket (lazy-bag) falt også fra hverandre, spist opp av sol og salt. 6 meter med stoff som skulle klippes og sys i båten var en utfordring, men resultatet ble ganske bra.

Nå er det desember og vi leser om juleforberedelser, kakebaking og lys i alle trær hjemme i Norge. Her på øyene er det lite som minner om jul enda. Vi regner med at det dukker opp en del glitter og stas etterhvert, og båten skal nok også få litt julepynt i hjørnene. 2K med oss ombord blir her en sesong til for grensene rundt oss er fremdeles stengt for seilere. Vi drar nok østover til Tuamotos og kanskje Gambier (fremdeles i Fransk Polynesia) for å komme oss litt ut av cyklon-beltet, men er tilbake i april. Da går skuta på land noen måneder og vi reiser hjem til familie og venner i Norge mens vi venter på at verden skal åpnes for reisende igjen.

God Jul ønskes fra oss på anker i Huahine 

Kaia og Kjell ombord på 2K

Les mer på bloggen til Kaia og Kjell her.